Halter hunden din?
Slitasjegikt er en vanlig sykdom hos hunder som blant annet kan gi smerter og halthet. Heldigvis er det mye du kan gjøre for å lindre symptomene som også kan behandles med hjelp fra veterinæren.
Halter hos hunder
Halter hunden din – kanskje spesielt når den nettopp har reist seg? Vil den ikke løpe og leke som den pleier? Er den motvillig til å gå i trapper?
Da kan den ha gikt, som er en svært vanlig leddsykdom hos hunder. Forskning viser for eksempel at omtrent 20 % av alle hunder i Storbritannia har slitasjegikt, mens det er anslått at én av fire hunder i USA har slitasjegikt.
Slitasjegikt hos hunder ødelegger leddet
Når en hund får slitasjegikt, blir brusken i leddene ødelagt. Det kan skapes bennydannelser, og det skjer endringer i synovialmembranen som er det bindevevet som utgjør den innerste delen av leddkapselen rundt selve leddhulen. I membranen produseres leddvæsken som fyller leddhulen og smører leddet og gir næring til brusken.
Disse endringene i leddet forårsaker smerte og stivhet som igjen fører til halthet.
Slitasjegikt kan også skyldes hoftedysplasi eller korsbåndskader.
Disse hundene har større risiko for slitasjegikt og halthet
Noen hunder har større risiko for å få slitasjegikt. For eksempel har labrador og golden retriever oftere gikt enn andre hunderaser. Chow chow chow, dalmatiner og samojedhund rammes også oftere av slitasjegikt.
Kastrerte eller overvektige hunder får oftere slitasjegikt. Hunder som er eldre enn åtte år, får ikke overraskende også slitasjegikt oftere enn unghunder.
Slitasjegikt hos hund er en kronisk sykdom, og hvis den ikke behandles, kan det bety at hunden lever kortere enn den ellers ville ha gjort.
Symptomer på slitasjegikt hos hunder
Hvis hunden din begynner å få slitasjegikt, vil du sannsynligvis oppleve at det oppstår forskjellige symptomer, for eksempel:
- halthet
- smerter ved bevegelse av leddet
- hevelse rundt leddet
Symptomene betyr ofte at hunden ikke har lyst til å gjøre sine normale aktiviteter, for eksempel gå i trapper eller løpe og leke.
Du merker kanskje også at hunden er mer halt og stivbent når den reiser seg etter hvile, men at det hjelper å «komme i gang». Symptomene blir imidlertid verre igjen hvis du går veldig lange turer med hunden eller på annen måte mosjonerer den kraftig.
Mange hunder med slitasjegikt påvirkes også negativt når det er kaldt og fuktig i været.
Forebygging og behandling av slitasjegikt hos hunder
Du kan gjøre mye selv for å forebygge og lindre slitasjegikt hos hunden din.
For det første bør ikke hunden bli overvektig. Hvis hunden går ned i vekt, er det en sjanse for at symptomene forsvinner. Vektnedgang reduserer belastningen på leddene som dermed ikke blir like slitte og vonde.
Muskler, leddbånd, sener og leddkapsler har en viktig beskyttende funksjon som forbedres med trening. Mosjon er derfor veldig viktig – men det må gjøres riktig og med måte.
Du må ikke belaste hunden og for eksempel la den løpe på hardt underlag. Det kan forverre slitasjegikt og symptomene på det.
Til gjengjeld anbefales gåturer eller svømming som styrker leddene og gjør hunden så vel tilpass at det frigjøres gode endorfiner.
Hvis hunden har slitasjegikt, bør du mosjonere den daglig med korte gåturer, noe som er bedre enn få og lengre turer i helgene.
Du kan starte med korte turer og gradvis gjøre dem lengre til du kan se på hunden at maks er nådd. Deretter gjør du igjen gradvis turene kortere til du kan se at det ikke er tegn til halthet eller smerte. På den måten finner du ut hvor langt dere kan gå. Hvis hundens slitasjegikt forverres, må du være innstilt på å korte ned turene igjen.
Akkurat som hos mennesker kan symptomene på slitasjegikt som nevnt forverres i kaldt og fuktig vær. En godt polstret varm seng kan derfor bidra til å lindre noe av smerten forbundet med slitasjegikt.
Du kan også snakke med veterinæren om hundens kosthold, på samme måte som veterinæren kan veilede deg om mulighetene for at hunden kan få medisin mot slitasjegikt.
Kilder:
Anderson, K. L., O’Neill, D. G., Brodbelt, D. C., Church, D. B., Meeson, R. L., Sargan, D., … & Collins, L. M. (2018). Prevalence, duration and risk factors for appendicular osteoarthritis in a UK dog population under primary veterinary care. Scientific reports, 8(1), 5641.
Vaughan-Scott, T., & Taylor, J. H. (1997). The pathophysiology and medical management of canine osteoarthritis: continuing education. Journal of the South African Veterinary Association, 68(1), 21-25.
Clements, D. N., Carter, S. D., Innes, J. F., & Ollier, W. E. (2006). Genetic basis of secondary osteoarthritis in dogs with joint dysplasia. American journal of veterinary research, 67(5), 909-918.
Bland, S. D. (2015). Canine osteoarthritis and treatments: a review. Veterinary Science Development, 5(2).
